Jeg var veldig aktiv som barn. Jeg elsket gymnastikk på skolen, jeg gikk på ski på vinteren, konkurrerte i friidrett om sommeren, spilte bordtennis etter skolen og drev med turn hele året. Jeg er oppvokst på landsbygda med lange avstander, så hvis ikke mamma og pappa kjørte, måtte jeg rett og slett gå eller sykle til vennene mine. Dessuten hadde jeg en storesøster som jeg alltid sammenlignet meg med, noe som gjorde at jeg alltid presset meg litt ekstra. Dere som har småsøsken vet nok hva jeg snakker om…
Jeg elsket både å trene og konkurrere. Ofte og mye. Det var det beste jeg visste. Men som barn vet du ikke hvor mye belastning kroppen tåler og hvor mye restitusjon du trenger. Og det er faktisk utrolig vanskelig for en trener, instruktør eller forelder å vite hvordan det føles inne i en liten kropp når bevegelsesgleden er stor. Uten å ha barn selv kan jeg tro at de fleste foreldre nok skulle ønske at barna deres skulle bevege seg litt mer. Og det burde de fleste også gjøre, ifølge all statistikk om inaktiviteten i dagens samfunn.
Jeg var både rask, eksplosiv og sterk, og hadde god kroppskontroll for min alder som barn. Som 10-åring fikk jeg trene med de eldre ungdommene i treningshallen på vinteren. Det var fantastisk gøy og det var noe jeg var stolt av. Vi trente ofte i trapper, både sprint og hopp. Jeg husker at jeg etter disse treningsøktene begynte å få mer og mer vondt under knærne. Dette eskalerte raskt, og plutselig hadde jeg store, hovne, ømme og smertefulle kuler under begge knærne. Disse ble også helt blå. Dette fortsatte å gjøre fryktelig vondt i nesten fire år, og selv i dag, nå er jeg nesten 30 år gammel, er kulene fortsatt der. I dag har jeg ingen smerter, de forsvant da jeg var ferdig utvokst, men jeg kan fortsatt ikke stå på knærne.
Jeg fikk altså Schlatters sykdom, også kalt Osgood-Schlatter.
Osgood-Schlatter
Den firehodete lårmuskelen (M. quadriceps femoris), smalner av ned mot kneet og går over i en sterk sene, patellarsenen. Denne senen fester seg like nedenfor kneleddet på skinnebenet (Os. Tibia). Schlatters sykdom betyr at man får betennelse i brusk, ben og sene der hvor patellarsenen fester seg på skinnebenet, litt under kneet. Området hvor senen fester seg kalles på latin tuberositas tibiae (= “kulen på tibia”).
Schlatters sykdom er mest vanlig hos barn og ungdom mellom åtte og 15 år. Sykdommen kan oppstå hvis barnet vokser raskt og samtidig overanstrenger knærne, så det er hovedsakelig de som driver med idrett som får sykdommen. Litt flere gutter enn jenter rammes av den.
Ved Schlatters sykdom er det vanlig at kulen under kneet hovner opp, er smertefull ved belastning og blir veldig øm ved berøring. Det gjør vondt når man driver med sport, spesielt hvis sporten inkluderer hopping, raske svinger og løping. Men det kan også gjøre vondt når man for eksempel går i trapper eller må sitte på knærne på gulv eller andre harde overflater. I tillegg til smerte og hevelse, kan noen barn med Schlatters sykdom oppleve at knærne blir stive, spesielt etter perioder med inaktivitet, om morgenen eller når de har sittet lenge og skal reise seg.
Schlatters sykdom er ikke farlig, selv om den kan være utrolig smertefull. I noen tilfeller kan sykdommen føre til redusert bevegelse i kneleddet, noe som kan påvirke barnets evne til å utføre visse aktiviteter. Imidlertid kan smertene bedres når barnet hviler og unngår aktivitetene som forårsaker smerte, men det er alltid bra å rådføre seg med noen som er kunnskapsrike, for å se hvilke andre muligheter som finnes. Osgood-Schaltter går vanligvis over av seg selv når barnet slutter å vokse, men den/de hovne kulen(e) kan i mange tilfeller forbli livet ut.
Min erfaring er at du kan påvirke helbredelsestiden med riktig behandling og trening (og hvile). Hvis barnet ditt har mye problemer og ikke kan utøve sin idrett, kan det imidlertid hjelpe å kontakte en fysioterapeut.
Fysioterapeuter kan hjelpe på ulike måter:
- Se hvordan barnet belaster kneet og hvordan hen kan korrigere belastningen.
- Behandling av muskulaturen.
- Tøyningsøvelser og mobilitetstrening for forsiden av låret.
- Hjelpe med å planlegge treningen, slik at den er på et passende nivå og inkluderer restitusjon og hviledager.
- Gi råd om hvile, is og smertestillende.
- Gi instruksjoner om hvordan man kan teipe kneet for å redusere ubehag og smerte.
- Anbefale ulike støtter for kneet.
Ved spesielt alvorlige problemer, der andre tiltak ikke har hjulpet, kan det være aktuelt med:
- Smertestillende medisin, NSAIDs (Ikke-steroide antiinflammatoriske midler).
- Operasjon hvor en del av den hovne kulen fjernes (dette gjøres sjelden).
Det er nå 20 år siden jeg fikk kneproblemene mine. På den tiden følte jeg at det var mye uvitenhet om sykdommen. Jeg besøkte både leger og terapeuter, jeg fikk mange forskjellige svar, alt fra at jeg skulle slutte med all idrett og fysisk aktivitet, til at jeg godt kunne fortsette, til tross for smertene. Så mitt viktigste råd er å få riktig hjelp av en som er kunnskapsrik. Dersom beskjeden dere får er at barnet bør slutte med aktivitet, anbefaler jeg å søke svar hos noen andre, da inaktivitet sjelden er kuren for noen skade eller sykdom.
Ta gjerne kontakt med fysioterapeut Isabelle Nygårds, dersom du har mistanke om at ditt barn har Schlatters sykdom.
Bilde 1
Jeg måtte gå over til kastegrener for ikke å belaste knærne mine like mye som man gjør i hopp og løping i friidrett.
Men gjennom å være sta, motivert og kjenne treningsglede og mestring kommer du langt.
Foto: Privat
Bilde 2
…Åtte år senere (2012). Bronse i U20 Nordisk mesterskap smakte bra,
dessuten i en idrett jeg ikke hadde valgt hvis det ikke var for de stakkars knærne. 🙂
Foto: Privat
Bilde 3
Det finske juniorlandslaget i friidrett år 2011.
Foto: Anselmus.net